Borebrønn

Standardmetode: NS-EN ISO 6222

Kimtall er et generelt mål på hvor mange mikroorganismer som er i vannet. Disse mikrobene har vanligvis ikke noen helsemessig betydning, men kan påvirke vannets lukt og smak. Slike bakterier finnes naturlig «overalt» og kan komme av råtnende plantedeler, begroing i rør/sisterner, tilsig av gjødsel og liknende. Rensing av slam og rengjøring av tanker og rør kan hjelpe for å holde kimtallet lavt. Enkelte steder er kimtallet kontinuerlig høyt og vann fra brønner og særlig borebrønner har ofte høyt kimtall. Dette kan variere med sesongen.

Standardmetode: NS-EN ISO 9308-1

Koliforme bakterier er vanlige i tarm hos mennesker og dyr, men kan også forekomme ellers i naturen. Koliforme bakterier er i seg selv sjeldent sykdomsfremkallende. Vann som inneholder koliforme bakterier utgjør derfor ikke nødvendigvis en helserisiko, men forekomst av koliforme bakterier er en indikator på at vannet er forurenset av andre farligere bakterier.

Standardmetode: NS-EN ISO 9308-1

E. coli i drikkevannet betyr at det er sikker forurensing fra avføring, enten fra dyr eller mennesker. Enkelte varianter av E. coli har egenskaper som gjør at de kan forårsake sykdom hos mennesker. Det er ikke anbefalt å drikke vann som inneholder E. coli. Vannet må kokes eller desinfiseres før bruk.

Standardmetode: NS-EN ISO 7899-2

Intestinale enterokokker i drikkevannet betyr at det er sikker forurensing fra avføring, enten fra dyr eller mennesker. Enkelte varianter av intestinale enterokokker har egenskaper som gjør at de kan forårsake sykdom hos mennesker. Det er ikke anbefalt å drikke vann som inneholder intestinale enterokokker og vannet må kokes eller desinfiseres før bruk.

Standardmetode: NS-ISO 10523

pH er et mål på vannets surhetsgrad, og angis på en skala fra 0 – 14. Vann som har lav pH kan virke korroderende på rørsystemer, og kan i verste fall føre til at tungmetaller løses i vannet. Vann med pH verdier høyere enn 10,5 vil kunne forårsake øyeskader ved dusjing og bading.

Standardmetode:NS-EN ISO 7027-1

Turbiditet måler uklarhet i vannet hvor små partikler som sand, leire og jern spiller inn. Høy turbiditet har i seg selv ikke noen helsemessig risiko. Høy turbiditet er derimot ikke ønskelig ved desinfeksjon av vannet da økt turbiditet senker effektiviteten til UV-stråling og klorering.

Standardmetode: NS-EN ISO 7887

Farge i vann skyldes som regel innhold av humus. Høyt fargetall har i seg selv ingen helsemessige risikoer, men vil kunne forårsake misfarging av klesvask og føre til avleiringer i rørsystemer. Høy farge på vannet vil også kunne svekke effektiviteten knyttet til desinfisering av vannet. Både ved UV-behandling, ozonering og klorering vil økt fargetall kunne hindre desinfeksjon av vannet.

Standardmetode: NS-ISO 7888

Konduktivitet er et utrykk for vannets totale saltinnhold. Dersom konduktiviteten i vannet plutselig endres, burde årsaken undersøkes. I en borevannsbrønn kan en endring i konduktiviteten indikere at overflatevann trekker inn i brønnen.

Standardmetode: NS-EN ISO 17294-2

Vannets hardhet baserer seg på innholdet av kalsium og magnesium. Det er ikke satt noen grenseverdi for kalsium og magnesium, da det ikke er registrert negative helseeffekter av kalsium eller magnesium i drikkevannet. Bruksmessige problemer vil derimot bli særlig merkbare når kalsiuminnholdet overstiger 25 mg Ca/l, og problemene øker ettersom hardheten øker.

Standardmetode: NS-EN ISO 17294-2

Jern og mangan finnes naturlig i jord og sediment og forhøyede verdier forekommer ofte i vann fra myr. Høye verdier av jern og mangan kan føre til dårlig lukt og smak i vannet. Slike høye verdier kan også føre til redusert effekt av desinfeksjon om UV-anlegg benyttes.

Standardmetode: NS-EN ISO 10304-1

Kloridinnholdet i drikkevann har stor betydning for vannets korrosivitet. Kloridionet bidrar til å øke vannets elektriske ledningsevne, og korrosjonsprosessen går hurtigere jo høyere ledningsevnen er. Høy konsentrasjon av klorid vil kunne forårsake økt utløsning av betenkelige tungmetaller fra ledningsnett, armatur osv. Det er ikke knyttet negative effekter til inntak av kloridionet, men til det assosierte kation natrium (Na).

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for klorid er 250 mg/l. Det heter i merknaden at vannet ikke skal være korrosivt. Mattilsynet anbefaler at konsentrasjonen av klorid ikke overskrider 200 mg/l for å unngå korrosjon i vannledningene og mulig smak på vannet.

Standardmetode: NS-EN ISO 10304-1

Fluorid finnes i berggrunnen i varierende mengde, og innhold av fluorid i overflatevann er vanligvis < 0,05-0,1 mg F/l. Fluoridinnholdet kan være høyt i vann fra dype borebrønner.
Fluorid i moderate mengder forebygger tannråte (karies). I større mengder vil fluorid kunne forårsake misfarging og skade på tannemaljen og eventuelt skadevirkninger på skjelettet ved at skjelettet blir hardere og sprøere.

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for fluorid satt til 1,5 mg/l.

Standardmetode: NS-EN ISO 10304-1

Både overflatevann og grunnvann i Norge har normalt lavere innhold av sulfat enn 50 mg/l. Tilførsel fra nedbør og innhold av sulfat og svovelforbindelser i grunnen bestemmer normalt SO₄-innholdet. Grunnvann kan i enkelte tilfeller ha høyere sulfatinnhold enn 100 mg/l. Sulfat kan også komme fra kloakkvann og fra fellingskjemikalier i fellingsanlegg.
Sulfat er et av de minst giftige anioner, men inntak med høyt innhold av magnesiumsulfat vil kunne skape mage-tarmproblemer.Høyt innhold av sulfat i vannet fremmer korrosjon på metallrør (kobberrør og galvaniserte rør) og sementrør, særlig der sulfatinnholdet er høyt og alkaliteten lav. Høye sulfatkonsentrasjoner kan også gi dårlig smak på vannet.

I drikkevannsforskriften er tiltaksgrense for sulfat satt til 250 mg/l ut fra korrosjons- og smakshensyn.

Standardmetode: CSN 757624, kap.6 (Utføres av underleverandør)

Problemer med naturlig radon vil bare kunne forekomme i grunnvannsbrønner, spesielt i områder med alunskifer og granitt. Radon er kreftfremkallende og kan være genskadelig selv i små doser. Når drikkevannet kommer i kontakt med luft, vil det meste av radoninnholdet avgis til luften. Derfor er det viktig å fylle egnet spesialfalske for radon helt opp med vann uten luftlomme, samt notere ned klokkeslett for uttak.

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for radon er 100 Bequerel/l (Bq/l). I merknaden til grenseverdien heter det at radon ikke trenger å måles dersom det er dokumentert at verdiene er vesentlig under grenseverdien. Dersom radonkonsentrasjonen i vann fra enkelthusholdninger overskrider 500 Bq/liter, bør det iverksettes tiltak.

Standardmetode: CSN 830520, CSN 830530 (Utføres av underleverandør)

Illeluktende hydrogensulfidgass dannes under oksygenfattige forhold ved nedbrytning av svovel­hol­dig organisk materiale, og når organisk stoff nedbrytes med kjemisk bundet oksygen fra sulfater. H₂S er ofte til stede i grunnvann og i de dypere lag av næringsrike og humusholdige innsjøer sommer og vinter.

Det er ikke angitt noen grenseverdi for hydrogensulfid. Sulfid oksideres til sulfat dersom det er luft til stede. En vanlig vannbehandlingsmetode for å fjerne H₂S-gass er lufting av vannet.