Hyttevann

Standardmetode: NS-EN ISO 6222

Kimtall er et generelt mål på hvor mange mikroorganismer som er i vannet. Disse mikrobene har vanligvis ikke noen helsemessig betydning, men kan påvirke vannets lukt og smak. Slike bakterier finnes naturlig «overalt» og kan komme av råtnende plantedeler, begroing i rør/sisterner, tilsig av gjødsel og liknende. Rensing av slam og rengjøring av tanker og rør kan hjelpe for å holde kimtallet lavt. Enkelte steder er kimtallet kontinuerlig høyt og vann fra brønner og særlig borebrønner har ofte høyt kimtall. Dette kan variere med sesongen.

Standardmetode: NS-EN ISO 9308-1

Koliforme bakterier er vanlige i tarm hos mennesker og dyr, men kan også forekomme ellers i naturen. Koliforme bakterier er i seg selv sjeldent sykdomsfremkallende. Vann som inneholder koliforme bakterier utgjør derfor ikke nødvendigvis en helserisiko, men forekomst av koliforme bakterier er en indikator på at vannet er forurenset av andre farligere bakterier.

Standardmetode: NS-EN ISO 9308-1

E. coli i drikkevannet betyr at det er sikker forurensing fra avføring, enten fra dyr eller mennesker. Enkelte varianter av E. coli har egenskaper som gjør at de kan forårsake sykdom hos mennesker. Det er ikke anbefalt å drikke vann som inneholder E. coli. Vannet må kokes eller desinfiseres før bruk.

Standardmetode: NS-EN ISO 7899-2

Intestinale enterokokker i drikkevannet betyr at det er sikker forurensing fra avføring, enten fra dyr eller mennesker. Enkelte varianter av intestinale enterokokker har egenskaper som gjør at de kan forårsake sykdom hos mennesker. Det er ikke anbefalt å drikke vann som inneholder intestinale enterokokker og vannet må kokes eller desinfiseres før bruk.

Standardmetode: NS-ISO 10523

pH er et mål på vannets surhetsgrad, og angis på en skala fra 0 – 14. Vann som har lav pH kan virke korroderende på rørsystemer, og kan i verste fall føre til at tungmetaller løses i vannet. Vann med pH verdier høyere enn 10,5 vil kunne forårsake øyeskader ved dusjing og bading.

Standardmetode: NS-EN ISO 7027-1

Turbiditet måler uklarhet i vannet hvor små partikler som sand, leire og jern spiller inn. Høy turbiditet har i seg selv ikke noen helsemessig risiko. Høy turbiditet er derimot ikke ønskelig ved desinfeksjon av vannet da økt turbiditet senker effektiviteten til UV-stråling og klorering.

Standardmetode: NS-EN ISO 7887

Farge i vann skyldes som regel innhold av humus. Høyt fargetall har i seg selv ingen helsemessige risikoer, men vil kunne forårsake misfarging av klesvask og føre til avleiringer i rørsystemer. Høy farge på vannet vil også kunne svekke effektiviteten knyttet til desinfisering av vannet. Både ved UV-behandling, ozonering og klorering vil økt fargetall kunne hindre desinfeksjon av vannet.

Standardmetode: NS-ISO 7888

Konduktivitet er et utrykk for vannets totale saltinnhold. Dersom konduktiviteten i vannet plutselig endres, burde årsaken undersøkes. I en borevannsbrønn kan en endring i konduktiviteten indikere at overflatevann trekker inn i brønnen.

Standardmetode: NS-EN ISO 17294-2

Vannets hardhet baserer seg på innholdet av kalsium og magnesium. Det er ikke satt noen grenseverdi for kalsium og magnesium, da det ikke er registrert negative helseeffekter av kalsium eller magnesium i drikkevannet. Bruksmessige problemer vil derimot bli særlig merkbare når kalsiuminnholdet overstiger 25 mg Ca/l og problemene øker ettersom hardheten øker.

Standardmetode: NS-EN ISO 17294-2

Jern og mangan finnes naturlig i jord og sediment og forhøyede verdier forekommer ofte i vann fra myr. Høye verdier av jern og mangan kan føre til dårlig lukt og smak i vannet. Slike høye verdier kan også føre til redusert effekt av desinfeksjon om UV-anlegg benyttes.

Standardmetode: NS-EN ISO 10304-1

Fluorid finnes i berggrunnen i varierende mengde, og innhold av fluorid i overflatevann er vanligvis < 0,05-0,1 mg F/l. Fluoridinnholdet kan være høyt i vann fra dype borebrønner.
Fluorid i moderate mengder forebygger tannråte (karies). I større mengder vil fluorid kunne forårsake misfarging og skade på tannemaljen og eventuelt skadevirkninger på skjelettet ved at skjelettet blir hardere og sprøere.

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for fluorid satt til 1,5 mg/l.

Standardmetode: NS-EN 1484

Totalt organisk karbon er et mål på organisk stoff i vannet, både humus­stoffer og andre organiske stoffer bl.a. fra jordbruks‑ og industriutslipp. Organiske stoffer fra jordbruks‑ og industriavløp vil kunne inneholde pesticider, og vil dessuten i likhet med humus kunne danne helseskadelige stoffer ved klorering av vannet. Algeprodusert organisk materiale kan være helsemessig betenkelig pga. dannelse av algetoksiner. Alger kan også gjøre vannbehandlingen mindre effektiv. Organisk materiale i vannet vil fremme biologisk vekst i ledningsnettet.